Bjørvikaleire: Research fra en kunsthåndverkers perspektiv
Det nye kultur- og finansdistriktet i Oslo er fundamentert med peler gjennom 30-90 meter med blåleire og festet ned i grunnfjellet. Dyktige ingeniører har beregnet hvordan man kan bygge på den usikre grunnen. Geologer er bekymret for at byggeaktiviteten gjør at Oslo forskyver seg og synker fortere. Arkeologer graver opp ting underveis i byggeprosessen slik at nye historiske koblinger kommer til syne. Keramikeren, meg, ser leire bli gravet ut, kjørt bort fra byen og ikke brukt til keramiske formål men som fyllmasse. Fylling i en oppbygget skibakke, i lydisolasjon langs med motorveiene eller andre formål hvor leira ikke syns. For meg har Bjørvikaleira stor verdi, da materialet automatisk inneholder spørsmål om byutvikling, historie, politikk, geologi, arkeologi og samtida generelt. Byggeplassene, som sår på kroppen, åpner opp for en unik periode i norsk historie, hvor vi både kan se bakover og framover. Gjennom leire.
—
Bjørvika Clay: Research from a Ceramic Artists´Perspective
The new financial and cultural district of Oslo is built on stilts through 30 to 90 meters of clay and secured into the bedrock. Skilful engineers have solved complicated problems on how to build and construct in such circumstances. Geologists are worried about what effects the building activity have on the ground. It has already started to sink and shift horizontally. Historians and archaeologists are excited to see the findings from the 1500s being dug out from the construction sites, revealing new historical puzzles. The ceramic artist, in this case me, can only see the clay being dug out, taken away and not used for ceramic purposes but as filling. Filling for a constructed alpine park, as filling in sound insulation for the highway or other projects where the clay is of no importance as material. For me the Bjørvika clay is of the highest value, because it automatically contains questions of city development, history, politics, geology, archaeology and contemporary issues because of its location. The construction sites, like wounds on a body, reveals a unique time in Norway’s history, where we can both look into the past and to the future. Through clay.